Synega Regnskap AS

Forretningsmodellen med 29 innleide personer via konsulentavtaler reiste spørsmål om lovligheten av innleie etter arbeidsmiljøloven, særlig knyttet til omfang og tidsaspekt. Finanstilsynet varslet at spørsmålet ville forelegges Arbeidstilsynet for vurdering, og at avvik fra selskapets egne vurderinger ville medføre oppfølging.

Finanstilsynet vil vurdere om spørsmålet om lovligheten av innleie (omfang og tidsaspektet) skal forelegges denne etaten. Dersom Arbeidstilsynets tilbakemelding avviker fra det regnskapsførerselskapet har lagt til grunn i sin vurdering, vil Finanstilsynet ta forholdet opp med regnskapsførerselskapet.

Finanstilsynet avdekket enkeltsvakheter i etterlevelsen av hvitvaskingsloven, blant annet knyttet til risikoklassifisering av oppdrag. Dette hang direkte sammen med den komplekse innleiestrukturen: den oppdragsansvarlige må ha tilstrekkelig bransjeforståelse for å identifisere mistenkelige transaksjoner, noe strukturen vanskeliggjorde.

Finanstilsynets tilsyn avdekket også enkelte svakheter i etterlevelsen av pliktene etter hvitvaskingslovgivningen.

Synega hadde ikke utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører i samsvar med regnskapsførerloven § 6 annet ledd. Avtalene var inngått med andre regnskapsførerselskaper som juridiske enheter, ikke direkte med de fysiske personene som skulle bære det individuelle ansvaret. Det forelå heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon på at utpekte personer hadde akseptert rollen bevisst. Brudd på denne bestemmelsen er klassifisert som et grovt pliktbrudd.

Finanstilsynet mener at Synega under tilsynet ikke hadde utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører for alle regnskapsføreroppdragene på en måte som oppfyller kravet i regnskapsførerloven § 6 annet ledd.

Synega hadde teknisk mulighet til å ta ut rapporter om kontrolllogging, men foretok ingen systematisk oppfølgning. Det kunne ikke fremlegges dokumentasjon på stikkprøver som viste at de oppdragsansvarlige faktisk hadde utført og kvalitetssikret sitt kontrollarbeid. Risikostyringsforskriften pålegger styret og daglig leder å overvåke internkontroll, noe som ikke var operativt gjennomført.

Under tilsynet ble det opplyst at Synega kunne ta ut rapporter som viste om de autoriserte regnskapsførerne ... hadde loggført at kontroll av arbeidet var utført ... men at det ikke skjedde en systematisk oppfølgning av dette. Det kunne ikke fremlegges dokumentasjon som viste at Synega hadde gjennomført stikkprøver.

Taushetserklæringene i konsulentavtalene dekket kun «forhold i Synega», ikke informasjon om Synegas oppdragsgivere (klienter). I avtaler med andre regnskapsførerselskaper hadde kun selskapet – ikke de individuelle utøverne – undertegnet. For enkeltpersonforetak uten autorisert innehaver var det usikkert om lovfestet taushetsplikt gjaldt, noe som gjorde skriftlig erklæring absolutt nødvendig. «Need to know»-prinsippet var ikke kommunisert til de innleide.

Den taushetserklæringen som utgjorde vedlegg til konsulentavtalene, omfattet bare forhold i Synega og dekket ikke informasjon om Synegas oppdragsgivere. I avtalene med de andre regnskapsførerselskapene er det dessuten bare regnskapsførerselskapet som har undertegnet taushetserklæringen, ikke de(n) personene som utfører arbeidet.

Forretningsmodellen med 29 innleide personer via konsulentavtaler reiste spørsmål om lovligheten av innleie etter arbeidsmiljøloven, særlig knyttet til omfang og tidsaspekt. Finanstilsynet varslet at spørsmålet ville forelegges Arbeidstilsynet for vurdering, og at avvik fra selskapets egne vurderinger ville medføre oppfølging.

Finanstilsynet vil vurdere om spørsmålet om lovligheten av innleie (omfang og tidsaspektet) skal forelegges denne etaten. Dersom Arbeidstilsynets tilbakemelding avviker fra det regnskapsførerselskapet har lagt til grunn i sin vurdering, vil Finanstilsynet ta forholdet opp med regnskapsførerselskapet.

Synega hadde ikke utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører i samsvar med regnskapsførerloven § 6 annet ledd. Avtalene var inngått med andre regnskapsførerselskaper som juridiske enheter, ikke direkte med de fysiske personene som skulle bære det individuelle ansvaret. Det forelå heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon på at utpekte personer hadde akseptert rollen bevisst. Brudd på denne bestemmelsen er klassifisert som et grovt pliktbrudd.

Finanstilsynet mener at Synega under tilsynet ikke hadde utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører for alle regnskapsføreroppdragene på en måte som oppfyller kravet i regnskapsførerloven § 6 annet ledd.

Synega hadde ikke utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører i samsvar med regnskapsførerloven § 6 annet ledd. Avtalene var inngått med andre regnskapsførerselskaper som juridiske enheter, ikke direkte med de fysiske personene som skulle bære det individuelle ansvaret. Det forelå heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon på at utpekte personer hadde akseptert rollen bevisst. Brudd på denne bestemmelsen er klassifisert som et grovt pliktbrudd.

Finanstilsynet mener at Synega under tilsynet ikke hadde utpekt oppdragsansvarlig regnskapsfører for alle regnskapsføreroppdragene på en måte som oppfyller kravet i regnskapsførerloven § 6 annet ledd.

Synega hadde teknisk mulighet til å ta ut rapporter om kontrolllogging, men foretok ingen systematisk oppfølgning. Det kunne ikke fremlegges dokumentasjon på stikkprøver som viste at de oppdragsansvarlige faktisk hadde utført og kvalitetssikret sitt kontrollarbeid. Risikostyringsforskriften pålegger styret og daglig leder å overvåke internkontroll, noe som ikke var operativt gjennomført.

Under tilsynet ble det opplyst at Synega kunne ta ut rapporter som viste om de autoriserte regnskapsførerne ... hadde loggført at kontroll av arbeidet var utført ... men at det ikke skjedde en systematisk oppfølgning av dette. Det kunne ikke fremlegges dokumentasjon som viste at Synega hadde gjennomført stikkprøver.

Taushetserklæringene i konsulentavtalene dekket kun «forhold i Synega», ikke informasjon om Synegas oppdragsgivere (klienter). I avtaler med andre regnskapsførerselskaper hadde kun selskapet – ikke de individuelle utøverne – undertegnet. For enkeltpersonforetak uten autorisert innehaver var det usikkert om lovfestet taushetsplikt gjaldt, noe som gjorde skriftlig erklæring absolutt nødvendig. «Need to know»-prinsippet var ikke kommunisert til de innleide.

Den taushetserklæringen som utgjorde vedlegg til konsulentavtalene, omfattet bare forhold i Synega og dekket ikke informasjon om Synegas oppdragsgivere. I avtalene med de andre regnskapsførerselskapene er det dessuten bare regnskapsførerselskapet som har undertegnet taushetserklæringen, ikke de(n) personene som utfører arbeidet.